En ny global undersøkelse fra revisjons- og konsulentfirmaet EY viser at ett av tre firmaer produserer sluttprodukter med 3d-printere. Særskilt skjer dette i industrier som plast, kjøretøy, romfart & fly samt medisinteknikk. Og av alle de firmaer som deltok i undersøkelsen oppgir 5 prosent at de benytter 3d-printere for serieproduksjon. 38 prosent av firmaene, godt over en tredjedel, mener at de senest i 2021 kommer til å benytte additiv teknikk for sluttprodukter.
Det finnes flere måter å implementere additiv teknologi i den eksisterende maskinparken. Det vanligste scenarioet er at 3d-printerteknikken kompletterer eksisterende utstyr. 19 prosent av foretakene mener at det er slik de kommer til å implementere teknikken. Den andre måten er å kombinere additiv og subtraktiv teknikk i en hybridløsning. En tredje måte er å helt erstatte eksisterende teknikker.
Investeringskostnaden er en av de største hindrene for å utvikle et eget additivt produksjonsapparat på industrielt nivå. Rundt 40 prosent av foretakene oppgir at høye kostnader avskrekker dem fra å satse. I tillegg til tilvirkningsutstyr kommer også kompetanse, etterbehandling, design og materiale. Spørsmålet om kompetanse er viktig, 28 {e3fc3942bac1141fd93de760448191c6077a074fb2e1edc8761b05143bd5bc1a} av foretakene oppgr at ekspertkunnskap er en utfordring for deres additive satsinger.
Alternativet er å benytte seg av et servicebyrå. Her finnes det ofte et større utvalg av produksjonsteknikker for å dekke ulike behov – FDM, SLS, SLA og SLM, for å nevne noen få. 41 prosent av foretakene oppgir at denna formen for samarbeid passer dem best, mens 25 prosent oppgir at de heller investerer i eget utstyr. Dette er virkelig interessante tall, ikke minst med tanke på at 38{e3fc3942bac1141fd93de760448191c6077a074fb2e1edc8761b05143bd5bc1a} mener at de har til hensikt å satse på serieproduksjon.
Undersøkelsen viser at når foretak begynner å teste ut og vurdere 3d-printerteknikk, så satser de ofte på eget utstyr. 32 prosent oppgir at de har investert i egne, mindre løsninger med dette formålet. I denne faser er anvendelsen av additiv teknikk ofte desentralisert, det vil si spredt ut over ulike funksjoner og avdelinger innen foretaket. 90 prosent av de medvirkende foretakene oppgir at dette er tilfelle.
Når foretakene begynner å benytte teknikken mer på alvor, for eksempel til produktutvikling og tilvirkning i liten skala, så sentraliseres teknikkbruken noe. 80 prosent av de foretakene som bruker teknikken til produktutvikling har desentralisert bruken.
En annen utfordring er de operative kostnadene. Materiale for additiv tilvirkning er betydelig dyrere enn materiale for tradisjonell tilvirkning, selv om vi ser tegn til prissenkninger. Men fortsatt koster visse plastmaterialer mellom 20-100 ganger mer enn plastmateriale for formstøping. Ett av fem foretak i undersøkelsen venter på at materialprisene skal synke før de er villige til å satse videre på additiv teknikk.
Serietilvirkning stiller spesielt høye krav til organisasjon og infrastruktur. For å optimere effektiviteten må den additive teknikken integreres både vertikalt og horisontalt i IT-infrastrukturen – være påkoplet og oppkoplet, ganske enkelt. Det er også et ledd i det man pleier å kalle Industri 4.0, der additiv tilvirkning er en sentral komponent.
Om du har lyst til å vite mer om 3d-printerteknikk for industriell anvendelse kan du besøke konferansen AM-Dagen den 7. desember i Stockholm. Mer informasjon finner du her.
