En 3D-printet kopi av Michelangelo Buonarrotis «David», ble avduket i begynnelsen av mai 2021 som midtpunktet i Italia-paviljongen på (den forsinkede) verdensutstillingen Expo 2020 som blir arrangert av Dubai i De forente arabiske emirater.
Beskrevet som «Davids tvilling», reiste den 17 fot høye, 3D-printede statuen fra Italia til Dubai i april 2021, med en vekt på over 1200 kilo (550 kilo), mye mindre enn de fem tonnene som den originale marmorskulpturen fra renessanse veier. Originalen befinner seg inne på Galleria Dell’Accademia i Firenze. Den lange reproduksjonsprosessen av det berømte kunstverket begynte i desember 2020 gjennom digitalisering og 3D-printing, teknikker som representerer nye muligheter for fremtidige, mer nøyaktige skanninger og bevaringsarbeid for ikoniske kunstverk.
Verdensutstillingen Expo 2020 ble utsatt ett år på grunn av den globale pandemien, og skal nå gå av stabelen i tidsrommet 1. oktober 2021 til 31. mars 2022.
David-prosjektet på Dubai Expo samlet akademiske fagpersoner, 3D-skanneeksperter fra New York-selskapet Hexagon Manufacturing Intelligence, eksperter på kunstrestaurering og 3D-printspesialister. Gruppen er koordinert av professor Grazia Tucci fra Universitetet i Firenze, og de har arbeidet med digitalisering av kulturarv i over 20 år og kuratert forskjellige kunstverk, inkludert replikaer ved hjelp av 3D-printteknologi.
Den berømte statuen, bestilte bystyret i Firenze i 1501 av kunstneren Michelangelo. Statuen skulle være en del av en serie statuer som skulle pynte taklinjen til Firenzes katedralkuppel. Kunstneren meislet den ut fra en Carrara marmorblokk, og i mer enn tre århundre sto den utendørs, i Firenzes «Piazza della Signoria» før den ble flyttet inn i Accademia i 1873.
Alle de små detaljene av David-skulpturen trengte å bli skannet for at dobbeltgjengeren skulle bli helt lik originalen. Skanningen av den enorme originalen måtte gjøres via et stillas og man støtte på mange problemer under skanningen. Spesifikke deler, som innsiden av hendene eller under den bøyde armen, viste seg å være spesielt vanskelige. Det samme gjorde å fange alle bulker og ufullkommenheter som statuen har lidd gjennom de siste 500+ årene. Statuen har blitt utsatt for dårlig vær, ble skadet under et opprør i 1527, og har til og med opplevd å få en tå knust av med en hammer i 1991. Fra de opprinnelige skulderlengde hårkrøllene som ble meislet av kunstneren til mikrobruddene i anklene forårsaket av vibrasjoner fra millioner av turister som reiser for å beundre verket.
Kopien ble printet ut i 14 biter, i materialet Dimengel, en UV lysfølsom gele. Det tok 160 timer å printe ut delene som deretter ble satt sammen for å skape Davids «tvilling». Etter 3D-printingen overtok Nicola Salvioli – en italiensk ekspert på restaurering av store skulpturer – jobben sammen med sitt team i to måneder med å dekke de 3D-printede delene inn i en harpiks og Carrara marmorpulver. Dette tilførte materialet ga skulpturen en «hud» som viste seg å være medvirkende til å gjenskape «magien ved følelsesmessig deltakelse» og fremkalte de vitenskapelige aspektene ved den opprinnelige marmoren. Det tverrfaglige prosjektet regnes som den første reproduksjonen som tar sikte på å gi en kritisk tolkning og ikke bare en naturskjønn fremstilling av David.
Den 3D-printede statuen skal stilles ut på Italiapaviljongen på Expo 2020. Mer enn fem millioner mennesker forventes å besøke stedet gjennom arrangementet, som vil pågå i seks måneder.
Når utstillingen i Dubai er over vil Davids «digitale tvilling» bli brukt til å hjelpe eksperter og restauratører med å bevare den originale statuen og andre ikoniske kunstverk ved å analysere effekten av surt regn, støv, og til og med spor av de forskjellige verktøyene som ble brukt til å lage den. Videre, under det vitenskapelige kuratorskapet ved Universitetet i Firenze, vil verdien av prosjektet være å anskueliggjøre de forskjellige fasene, fra den digitale datainnsamlingsfasen til kverningen av plastmaterialet som hjalp til med å forme det. Denne unike virksomheten vil gi ytterligere innsikt i mulighetene og utfordringene ved å bruke nye 3D-printteknologier til å bevare objekter fra vår kollektive kulturarv.
